GUNHILDs BLOGG FOR ET VARMT OG INKLUDERENDE TROMSØ

I Sverige har Venstrepartiet fått rett. Konkurranseutsettingen har ikke gitt mer effektivitet, ikke bedre kvalitet, og selskapenes store profitter sugd ut av kommunekassene saltes ned i skatteparadis. Orker byrådet i Tromsø å ta inn over seg at etter Farums fall for 10 år siden er det nå svenskenes tur til å bite i det sure eplet og innrømme at privatisering kun handler om ideologi og ikke noe annet?
Dette er spørsmålene jeg vil stille byråd for helse og omsorg i kommunestyret 30.11.11:

Den borgerlige alliansen gikk til valg på å konkurranseutsette 20% av den kommunale velferdsproduksjonen. Først ute er byråd for helse og omsorg Kristoffer Kanestrøm. Han vil sette produksjonen av mat til eldre og pleietrengende ved Sentralkjøkkenet på Mortensnes ut på anbud. Driften skal effektiviseres og kvaliteten bli bedre, lover han.

Siden anbudsutsetting nå vil bli en del av den kommunale virkeligheten i Tromsø, vil det være av interesse både for oss politikere, kommunens ansatte og innbyggerne/brukerne av de kommunale tjenestene å få svar på en del sentrale spørsmål om hvordan dette tenkes utført.

Spørsmålene jeg stiller er meget relevante sett i lys av de alvorlige lovbruddene som er avdekket i konkurranseutsatte tjenester både i Norge og Sverige det siste året. Jeg vil henvise til noen få av disse.

I fjor ble det avslørt at det foregikk utstrakt sosial dumping av de ansattes lønns- og arbeidsvilkår ved det Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem i Oslo. Blant annet fikk de ansatte ikke betalt for overtidsarbeid. Skandalen førte til at Adecco trakk seg fra all sykehjemsdrift i Norge.

I Sverige har det næringslivsbaserte forskningsinstituttet Studieförbundet Näringsliv och Samhälle (SNS) i høst publiserte den mest omfattende undersøkelsen om virkningene av konkurranseutsetting som noen gang er gjort i Norden – “Konkurrensens konsekvenser. Vad händer med svensk välfärd?”.

Forskningssjefen for SNS Laura Hartman siteres i Dagens Nyheter i september på at “Vi kan inte hitta några vetenskapliga belägg för att de högt ställda förhoppningarna har infriats”. Rapporten har ikke falt i god jord hos oppdragsgiverne, noe som har resultert i at både forskningssjefen og en av forskerne som utarbeidet rapporten, har sagt opp jobbene sine.

Det er avslørt omfattende omsorgssvikt ved flere konkurranseutsatte sykehjem i Sverige. Ansatte tar endelig bladet fra munnen og forteller om uverdige forhold for de eldre. De hevder at det over tid har skjedd en fullstendig vridning av oppmerksomheten fra kvalitet til besparelser – ikke for at de skal unngå budsjettoverskridelser som vi kjenner fra hjemlige forhold, – men på bakgrunn av et stadig press på å øke eiernes profitt.

Det er også avslørt at de store private omsorgsleverandørene i Sverige sylter ned profitten i skatteparadiset Jersey. Nettstedet aftonbladet.se gjennomførte tidligere i november en meningsmåling der 92.9% av de 42 835 som svarte, sier at de vil forby private å eie eller drive i eldreomsorgen dersom de ikke har base i et EU-land. Det svenske samfunnet har inntil nå vært sett på som eksemplet på noen som har lyktes med anbudsutsettelser. Nå er de rystet i sine grunnvoller.

En ny undersøkelse fra EU-kommisjonen viser at Norge ligger helt på topp når det gjelder transaksjonskostnader ved anbudskonkurranser. Dette byråkratiet koster mellom 18 og 29% av kontraktenes verdi, beregnet til totalt NOK 16 mrd pr år. Det offentlige må bygge opp nødvendig kompetanse for å kontrollere regelverket som trer i kraft når private skal drive offentlige tjenester. Denne kostnaden kommer i tillegg til de privates profitt som ofte regnes til 8-10% av kontraktsverdien. Det er et enkelt regnestykke å se hva som blir igjen til å drive kvalitativt bedre tjenester.

I lys av disse nye fakta vil jeg stille følgende spørsmål til byråden:

1. Kan byråden garantere at økt effektivitet i matproduksjonen for eldre og pleietrengende ikke skal gå på bekostning av de ansattes lovbestemte rettigheter?
2. Kan byråden garantere at kostnadseffektiviteten ikke skal medføre sosial dumping ved at de ansatte får redusert sine lønnsvilkår inkludert pensjonsordninger?
3. Vil byråden gjennomføre målinger som kan vise at maten vil holde bedre kvalitet etter anbud enn i dag? Hvilke kriterier vil i så fall bli lagt til grunn?
4. Vil byråden kreve i anbudsutlysningen at kommunens etiske retningslinjer blir lagt til grunn for virksomheten?
5. Svenskene har etter 20 års erfaring med konkurranseutsetting ikke oppnådd verken økt effektivitet eller bedre kvalitet i de anbudsutsatte tjenestene. Hva vil byråden gjøre annerledes her i Tromsø for å innfri lovnadene?
6. På hvilken måte vil byråden synliggjøre transaksjonskostnadene når pris og effektivitet skal måles opp mot kommunal drift?
7. Vil byråden legge noen begrensninger i forhold til eventuelle anbydere som er registrert i skatteparadis?

Dette innlegget har Hanne Stenvaag og jeg publisert i Nordlys og iTromsø:

I siste kommunestyremøte hadde vi en interpellasjon om de papirløses situasjon i Norge. Vi la fram forslag om at politikerne i Tromsø skulle stille seg bak kravet om at regjeringa må ta asylpolitikken opp til ny vurdering og gjennomføre nødvendige regulariseringer for å sikre mennesker som bor i Norge grunnleggende menneskerettigheter, trygghet og forutsigbarhet. Ordfører Jens Johan Hjort nektet å ta interpellasjonen opp til votering. Det beklager vi sterkt. Tromsø kunne blitt en viktig stemme i kravet om en mer human asylpolitikk i Norge. Det fikk vi ikke sjansen til.

Andre land har gått foran
Kravet om regularisering av de papirløses situasjon er ikke nytt, og det er ikke spesielt for Norge. Mange EU-land har gjennomført ulike typer regulariseringer. I Sverige ble dette gjort i 2005/2006, og ca 17000 avslåtte asylsøkere fikk opphold, hvorav mange barnefamilier. I Finland har man en generell ordning som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag, hvis de ennå er i landet. De to viktigste grunnene for regulariseringer er de sterke humanitære hensynene som gjør seg gjeldende for mennesker som har levd papirløst gjennom en årrekke, og ønsket om å motvirke en stor, svart arbeidssektor med høy grad av utnyttelse av sårbare mennesker/sosial dumping. Dette er relevante grunner også i Norge.

Akutt forverra situasjon
Bakgrunnen for at vi tok opp forslaget nå, er den akutt forverra situasjonen de papirløse er satt i etter at regjeringa ved nyttår fratok dem retten til arbeid og skattekort. Mange hadde inntil da vært i arbeid og betalt skatt til fellesskapet. De er nå fratatt muligheten til å forsørge seg selv og sin familie gjennom vanlig arbeid. Mange har måtte flytte ut av sine hjem på grunn av inntektsbortfallet. De har ikke lenger vanlige rettigheter, verken til sosialhjelp, helsehjelp eller bolig. Norge går altså i motsatt retning av våre naboland, som lager regler for hvor lenge mennesker skal behøve å oppholde seg ulovlig i et land når de ikke kan returneres til sitt hjemland.
Kan mennesker være ulovlige?
Hvem er så disse papirløse? Betegnelsen er ikke spesielt god, da dette stort sett er mennesker med kjent identitet som har søkt om arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Statistisk Sentralbyrå peker på at det bor inntil 18.000 papirløse migranter i Norge. 2/3 av dem er mennesker som har fått avslag på asylsøknaden sin. Noen av dem har bodd i Norge opp til 17 år. Ungene deres er født i landet, gått i barnehage og skole her. De snakker norsk. De føler seg norske. Norge er det eneste landet de kjenner.

For mange av dem er grunnen til at de oppholder seg ulovlig i Norge er at de ikke kan tvangsreturneres til sine hjemland. De velger å forbli i en usikker tilværelse i Norge framfor å returnere til hjemlandet, mange med god grunn. De kommer fra Etiopia, Eritrea, Irak, Sri Lanka, Afghanistan, Somalia, Tsjetsjenia og andre krigsherjede områder der menneskeverdet ikke alltid blir respektert. Vi vil med vårt forslag få satt en grense for hvor lenge man skal kunne betraktes som ulovlig. Om grensen går ved to, fire eller ti år er opp til nasjonale myndigheter å bestemme.

Et ansvar for kommunepolitikere
En tvangsretur er et statlig ansvar. Hvordan innbyggerne har det er et kommunalt ansvar. Også i Tromsø befinner det seg papirløse mennesker. Amnesty International i Tromsø rapporterer om henvendelser fra fortvilte mennesker som ikke lenger tør å oppsøke kommunen eller NAV fordi de vet at de ikke har noen rettigheter. Livet er satt på vent.

Som politikere i Tromsø føler vi ansvar for at alle mennesker som bor i denne byen skal ha det bra. Vi minnes tromsøværingene Bilal og Hawre som regjeringen ikke ville innrømme rettigheter selv om de hadde bodd i Norge i 10 år og ikke kunne returneres til sitt hjemland. Den kampen vant vi fordi politikerne blant annet her i Tromsø tok ansvar og viste en sann solidarisk holdning. Det er ikke slik ordføreren hevdet i debatten i kommunestyret at dette bare var et nasjonalt anliggende som vi som kommunepolitikere ikke skal engasjere oss i. Vi bryr oss – i likhet med kommunepolitikere i Trondheim, i Stavanger, Bergen, Nesodden og Tranøy som alle har fattet vedtak likt det vi foreslo i Tromsø. Flere kommuner kommer etter. Vi har et sterkt ønske om at Tromsø også var blant disse stemmene, og debatten i kommunestyret viste at mange representanter var enige med oss.
Nansenpass for papirløse barnefamilier
Tromsø har et spesielt ansvar som solidaritetsbyen og som vertsby for 150-årsjubileet for Fridtjof Nansens fødsel 14. desember. Nansen ble ikke bare kjent for sin forskning og sine polare ekspedisjoner. Han var også en politisk aktivist og menneskerettighets-forkjemper. For sitt arbeid med flyktninger og krigsfanger fikk han Nobels fredspris i 1922.

I forbindelse med Nansen-Amundsenåret 2011 skal det også markeres at det er 60 år siden Flyktninge-konvensjonen og 50-årsjubileet for konvensjonen for reduksjon av statsløshet. Dette er en naturlig anledning til å rette fokus mot dagens papirløse i Norge, og det har kommet forslag om et moderne Nansen-pass for papirløse barnefamilier som har bodd lenge i Norge. Alle som ikke kan returneres må få mulighet til et verdig liv her i landet; få jobb, betale skatt, klare seg selv og bidra til fellesskapet.

Tromsø som solidaritetsby
Det forplikter å kalle seg en solidaritetsby. Det nye regimet snakker seg varm om det inkluderende Tromsø i festtalene, men viser i handling at de står for det stikk motsatte.
Det er nemlig ikke slik som FrPs Bjørn Gunnar Jørgensen sa i debatten i kommunestyret at ingen er ureturnerbare, de kunne jo bare tvangsreturneres til et annet land enn der de kom fra. Hvis dette er betegnende for menneskesynet til den nye politiske ledelsen i Tromsø kommune, da går vi virkelig harde tider i møte for det varme og inkluderende Tromsø.

Hanne Stenvaag, Rødt og Gunhild Johansen, SV

Kjære fagforeningskamerater, kjære alle sammen

22. juli ble vi smertelig klar over at ikke alle i dette samfunnet støtter opp om de verdiene som det norske samfunnet er bygd opp om: Demokrati, åpenhet, likeverd, inkludering, religionsfrihet og likestilling.
Lærdommen vi må ta av den forferdelige terroraksjonen, er at vi må hegne om våre verdier enda mer enn før. Vi må si ifra når disse verdiene angripes og vi må arbeide for å fjerne grobunnen for intoleranse og fremmedfrykt.
I SV har vi et slagord: Ulike mennesker – like muligheter. Det passer godt her i Tromsø hvor vi er et samfunn med tromsøværinger fra 140 forskjellige nasjoner. Vi er ulike. Sammen skaper vi et flerkulturelt og spennende samfunn. I dette samfunnet skal alle ha samme muligheter til å skape seg et godt liv, til å delta i samfunnsutviklinga og til å bidra. Jeg har de siste fire årene vært leder av Internasjonalt utvalg, og jeg er stolt av det internasjonale Tromsø. Vi har en fantastisk flerkulturell ressurs og den preger byen vår på en fantastisk flott måte. Dette må vi hegne om!
Svaret på hvordan vi skaper mer demokrati og mer åpenhet er ikke å innføre parlamentarisme i Tromsø! Demokrati er å dele makt, ikke innskrenke den på færre hender. Mer åpenhet er ikke forenlig med å flytte beslutningstakingen inn bak lukkede dører. SV går i mot å innføre parlamentarisme i Tromsø. Vi vil videreutvikle den modellen vi har i dag og heller gjøre den enda mer demokratisk.
En av de viktigste arenaene for integrering er arbeidslivet. SV går i år til valg på en Arbeidsgivergaranti. Vi er bevisst vår oppgave som ansvarlige for kommunens overordna arbeidsgiverpolitikk. Derfor har vi utforma noen viktige områder som vi vil prioritere høyt. Først og fremst vil vi skape et enda mer inkluderende arbeidsliv – i nært samarbeid med fagbevegelsen.
I Tromsø står kampen i årets valg mellom oss rødgrønne som ser fagbevegelsen som en ressurs og samarbeidspartner, og på den andre sida den borgerlige alliansen som ser fagbevegelsen som et problem som man skal gå til krig mot for å svekke:
- Dere har valget mellom et fortsatt rødgrønt styre som vil ha en sterk offentlig sektor der kommunale tjenester skal drives i kommunal regi – eller en borgerlig alliansen som vil selge ut, privatisere og konkurranseutsette.
- På den ene siden oss som vil ha hele faste stillinger og fjerne kommunens bruk av vikarbyråer, og på den annen side de som vil endre Arbeidsmiljøloven for å gjøre uverdige og ulovlige arbeidsforhold lovlige.
SV garanterer at vi skal slåss mot alle forsøk på sosial dumping. Vi skal ikke ha konkurranseutsetting som innebærer en skvising av de ansattes lønns- og pensjonsforhold.
- Vi vil ikke at ansatte skal tvinges til å jobbe 84 timer i uka. Verken med eller uten overtidsbetaling.
- Vi vil ikke ha det slik at folk trues med oppsigelse dersom de sier fra om uverdige og ulovlige forhold på arbeidsplassen.
Tromsø kommune er en stor arbeidsplass og dersom kommunen skal vinne kampen om arbeidskrafta i konkurranse med et næringsliv som sier de trenger 2500 nye arbeidstakere innen 5-10 år, må kommunen kunne konkurrere både på kvalitet og på lønn. SV vil lovfeste retten til heltidsstilling og vi vil satse på etter- og videreutdanning for de ansatte.
- SV vil øke bemanningen på sykehjemmene. En verdig eldreomsorg handler også om å kunne ha tid til å snakke med beboerne, ikke bare sørge for at de har mat og stell.
- Ikke mer enn 15 elever pr lærer. Vi mener også det er riktig å redusere antall elever pr lærer – altså øke lærertettheten, spesielt i de første trinnene på skolen. Vi går også imot fritt skolevalg som vil føre til et A og et B-lag av skoler.

De færreste politikere sier at de går inn i politikken for å bli arbeidsgivere. Jeg gjorde det for 4 år siden og jeg gjør det igjen i år: Å legge til rette for en god arbeidsgiverpolitikk for kommunens ansatte er en av de viktigte oppgavene for en politiker. Fordi fornøyde ansatte gjør en bedre jobb for innbyggerne!
Hvis du vil at SVs arbeidsgivergaranti skal bli vedtatt i Tromsø kommune, må du stemme på SV!

Takk for oppmerksomheten!

Høyre og Frp i Tromsø lurer folk ved å love at bare private slipper til i eldreomsorgen, skal alle få velge på øverste hylle hva de vil, og av topp kvalitet. Dette er en gedigen bløff. Det er bare å se til Oslo der Høyre og Frp har styrt byen i årevis. Ikke nok med at de ikke bygger nye sykehjem i takt med det økende behovet – antall sykehjemsplasser synker! Oslo har et så skrikende behov for sykehjemsplasser at de snakker om å leie folk inn på hotell for å avhjelpe situasjonen. Så mye for valgfriheten!

Hotell er vel og bra, men det kan aldri erstatte sykehjem. Heller ikke i Tromsø. Høyre og Frp lover at kvaliteten skal være topp med private tilbydere. Hva skal vi tro? Ved det Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem ble det i vinter avdekket alvorlige brudd på Arbeidsmiljøloven. Folk jobbet 84 timer i uka for luselønn og sov på bomberom. Helt til det ble avslørt, var Ammerudlunden Frp’s flaggskip i Oslo. Så mye for kvaliteten!

Frp’s Knoll og Tott i Tromsø, Kanestrøm og Jørgensen, vil sende eldre på Sydentur. Også her kan vi se på hva deres partifeller i Oslo har fått i stand: I 2005 kjøpte Oslo kommune en sykehjemstomt i Spania. Fem år etter havarerte prosjektet. Oslo kommune satt igjen med en ubrukelig olivenlund og 35 millioner kroner i tap. Byrådet ble totalslaktet for manglende organisering, kontroll og styring. I Oslo snakker ingen lenger om å sende eldre til Syden. Så mye for sydensatsingen!

SV vil ha flere ansatte i omsorgen og vi vil at kommunene skal drive sykehjemmene selv. Kommunene med SV-ordførere er blant de kommunene som har best sykehjemsdekning i landet. Vi vil også satse på de tiltakene som gjør at folk holder seg friske og kan bo hjemme så lenge de vil. Derfor har SV fått gjennomslag for en egen folkehelselov for å få mer forebyggende arbeid, også for eldre.

I tillegg til at vi må bygge flere sykehjem, må vi rekruttere mange flere ansatte i omsorgen. Vi må tilby hele og faste stillinger. SV går til valg på en arbeidsgivergaranti. Vi vil ha en eldreomsorg med topp kvalitet for alle – både de som trenger omsorg og de som jobber der, SV-kommunene er bevisene på at vi holder det vi lover. Hvis du vil ha den beste eldreomsorgen i Tromsø og de beste arbeidsforholdene for de ansatte, er valget enkelt – du må stemme SV. Jeg sier som Knoll og Tott: Vi må ikke få Oslo-tilstander!

Dette innlegget er publisert i iTromsø 27.8.11:

Mange mennesker med psykiske lidelser sliter tungt på boligmarkedet i Tromsø. Kommunens boligsosiale handlingsplan beskriver et stort behov og nevner spesielt behov for et skjermet botilbud for unge kvinner med psykisk lidelse samt unge med både psykisk lidelse og rusproblematikk. Som gatejurist Anja Støback Bjørsvik skriver i Nordlys torsdag, er det sannsynligvis store mørketall her. Det haster med å få tilbudet opp. Fontenehuset i Tromsø er har startet en spennende prosess som kan bidra til å avhjelpe situasjonen noe.
Fontenehuset i Tromsø er en del av en verdensomspennende organisering som startet i New York for over 60 år siden. Hjemløse med psykiske problemer fikk en stor eiendom av kommunen. I bakgården ruver en flott fontene – derav navnet. Det medlemsdrevne huset fikk raskt anerkjennelse for sine usedvanlig gode resultater, og det er nå etablert 334 fontenehusstiftelser spredt over hele verden, hvorav 8 i Norge. Å hjelpe medlemmene som trenger det med et egnet sted å bo er en del av konseptet for fontenehusene. Personer med psykiske lidelser topper listene over bostedsløse og personer med lite egnet bolig.
Fontenehuset i Tromsø har i løpet av de vel 3 årene det har vært drevet, fått mer enn 50 medlemmer og potensialet på kort sikt er det dobbelte. Huset er organisert som en arbeidsplass som er åpent fra 0800 til 1530 i tillegg til at man har mange og varierte fritidstilbud for de som ønsker å benytte seg av det. I samarbeid med de øvrige fontenehusene i landet er vi i startfasen med et arbeid som skal gi de medlemmene som trenger det, et bedre botilbud. Vi ønsker å etablere selvstendige boliger med fellesareal og tjenester.
En fin dag på jobben – og hva så?
Både arbeidstilbudet og fritidstilbudet på Fontenehuset er viktig for at den enkelte skal lykkes med å komme dit de vil, enten det dreier seg om skole eller arbeid. Et skikkelig sted å bo er helt avgjørende for hvor vellykket rehabiliteringen og dagliglivets rutiner kan bli.
I Tromsø har vi i første omgang beregnet behovet til 6 leiligheter.
Konseptet kan fort bli en vinn-vinn-situasjon. Det handler om å støtte opp om mennesker som gjennom arbeidsfellesskapet i Fontenehuset selv tar ansvar for å komme seg videre i livet. Et godt sted å bo er viktig for at denne rehabiliteringsprosessen skal bli vellykket.

Rødt i Tromsø vil ikke delta i en eventuell byregjering i Tromsø etter valget og spør i et leserinnlegg hva SV kommer til å gjøre hvis parlamentarisme blir vedtatt.

Tromsø SV har stoppet innføring av parlamentarisme to ganger tidligere og vi vil gjøre i det igjen. Parlamentarisme sentraliserer mye makt til få personer. Frikjøp av politikere og mange rådgivere vil koste folket dyrt. Avgjørelsene tas i lukkede rom og demokratiet svekkes. For oss veier disse sidene tyngre enn de positive sidene ved parlamentarisme. Dette er også våre erfaringer fra fylkeskommunen som allerede har innført systemet.

Vår kontrakt med velgerne går først og fremst ut på at vi vil bruke den styrken vi får ved valget til å realisere valgprogrammet vårt i størst mulig grad. Vi får utvilsomt mer SV-stempel på avgjørelsene ved å sitte ved makta enn å være i opposisjon. I motsetning til Rødt har vi ikke som prinsipp at vi ikke vil gå inn i en byregjering. I likhet med Rødt vil vi ikke ha en byregjering sammensatt av H, V og Frp. Da må vi se hva alternativene er.

Det mandat og den forhandlingsstyrke velgerne gir oss 12. september vil altså være utslagsgivende for hvordan SV vil forholde seg til å gå inn i en eventuell byregjering. Det handler om hvordan vi best kan jobbe for et varmt, inkluderende Tromsø med solidaritet for folk flest som vårt politiske prosjekt.

Tromsø har lange tradisjoner som en internasjonal og flerkulturell by. Dagens tromsøværing kommer fra mer enn 130 forskjellige nasjoner.
Jeg er så heldig at jeg er leder av Internasjonalt utvalg i Tromsø kommune. Gjennom arbeidet i utvalget kommer jeg i kontakt med mange av de ulike etniske miljøene som eksisterer her i byen. Jeg møter folk som er stolte av sin kultur og er glade for at de får dele den med oss andre på samme måte som de får ta del i vår kultur. På den måten blir alle tromsøværinger glade i byen sin, enten de har besteforeldrene sine på Ringvassøya eller i Somalia.
Vi går inn i en valgkamp der det norske folket er splittet mellom de som vil ta vare på de demokratiske verdiene – rettferdigehet, likeverd, likestilling, omsorg og toleranse, og de som vil bekjempe dem. Skremmende mange sier de er enige med terroristen i hans meninger, men tar avstand fra hans handlinger.
Vi som vil kjempe for å bevare og videreutvikle demokratiet, må ta denne trusselen på alvor. Vi skal kjempe mot fremmedhetsen og konspirasjonsteoriene om den muslimske fare. Vi skal møte hat, frykt og myter med opplysning og kunnskap.
Jeg lover, – ja jeg garanterer – at jeg vil fortsette det internasjonale og inkluderende arbeidet i kommunen. Jeg vil fortsette å slåss mot Frp som vil legge ned Internasjonalt utvalg, si opp alle vennskapsbyavtalene våre, nekte å ta i mot asylsøkere og nekte muslimene å bygge moské. I det hele tatt vil jeg intensivere arbeidet med inkludering på alle områder i samfunnet vårt. Tromsø er for alle – Tromsø skal også i framtida være for alle!

Fra feiringen av Eritreas nasjonaldag i Tromsø

Appell 18.2.2011 på Stortorget i Tromsø

I dag demonstrerer vi sammen med tusenvis av andre i byer og tettsteder – fra Kirkenes i nordøst og hele kysten rundt til Svinesund i Sverige!

Budskapet er enkelt og det er klart – vi vil ha et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja!

Mottakerne av dette klare budskapet er politikerne som snart skal avgjøre den viktigste saken for hele Nord-Norge i dette tiåret. Og her er det Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen. Det er derfor oppløftende at de siste meningsmålingene viser at det er flertall mot oljeboring utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja blant de som stemmer på de tre regjeringspartiene. Arbeiderpartiet må høre på sine velgere og stemme mot konsekvensutredning!

Politikerne skal ikke være i tvil om hva flertallet av befolkningen i Nord-Norge mener. Til tross for hva oljelobbyen sier, – et klart flertall av de som har bestemt seg – og det er mange – er for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.

Da SV-leder Kristin Halvorsen var i Tromsø forrige lørdag på årsmøtet til Troms SV, hadde hun med seg flere kilo med dokumenter. Bunken besto av forskningsrapportene som er laget som faglig grunnlag for forvaltningsplanen for Lofoten, Vesterålen og Senja. Rapportene inneholder alt vi trenger å vite for å bestemme oss. De som sier at de trenger mer kunnskap, har enten ikke lest rapportene, eller de har lest dem og liker ikke det de har fått. De klamrer seg til håpet om at det kan komme en rapport som støtter deres syn om at oljeaktivitet i disse havområdene ikke er til skade for fisken, at den ikke er til fortrengning av fiskeriene, at det finnes store oljereserver der ute og at oljeboring ikke innebærer noen risiko for miljøet.

Vi i SV er ikke i mot å framskaffe mer ny kunnskap! Alt som hittil har kommet fram har støttet opp om vårt syn! Enda flere rapporter vil bare styrke oss i vår argumentasjon! Men vi mener ærlig talt at det er unødvendig. Vi har allerede brukt en halv milliard kroner på å framskaffe den bunken Kristin bar på. Kristin skal alltids klare å bære på mer papir. For den børen er ikke tung å bære i det hele tatt!

Den nyeste rapporten MD la fram like før jul viser at oljevirksomhet vil fortrenge kystfiskeflåten til fordel for den havgående trålflåten. En slik omstrukturering av fiskeflåten vil få store konsekvenser i form av omfordeling av kvoter mellom regioner. I all omstrukturering som har skjedd hittil, har nordnorske interesser blitt skviset ut. En ytterligere nedlegging av kystfiskeflåten vil bety slutten for mange flere lokalsamfunn i Nord-Norge.

Dette må vi slåss mot! Vi kan ikke ødelegge den viktigste ressursen vi har levd av i tusenvis av år bare for et kortvarig oljeeventyr som tilsvarer ett års oljevirksomhet i Nordsjøen før det er definitivt slutt. Det kan vi bare ikke tillate skal skje!

Lofoten, Vesterålen og Senja er antakelig det vakreste kystlandskapet som finnes. I en verden der naturen ødelegges dag for dag for å tilfredsstille kortsiktige profitthensyn, er våre fjord-, fjell og kystlandskap gull verd.

Her finnes verdier på mange plan – naturen er en fantastisk verdi i seg selv. Den betyr utrolig mye for friluftslivet. For folkehelsa. For turistnæringa. Og ikke minst – ny forskning gir nye muligheter. Det biologiske mangfoldet til havs er lite utforsket. Vi har en nasjonal strategi for marin bioprospektering. Strategien legger til rette for bedre utnyttelse av våre havressurser som en kilde til ny og bærekraftig verdiskapning.

Det er den veien vi må gå! Det er her mulighetene for framtidas verdiskapning finnes!

For det er her fokus må være – fornybare verdier og bærekraft!
Fossile energikilder er ikke fornybare.
De er ikke bærekraftige.
Oljeutvinning er fortidas løsninger.
Det er klimaødeleggende.
Det er å utsette vår viktigste ressurs gjennom tidene for stor risiko.
Det er å forsere en uønsket utvikling av fiskeriene og det er å risikere at verdifulle landskap legges øde.

Her må vi bruke føre-varprinsippet.
Det er for sent å angre når fisken er borte og man lurer på hvor folkan ble av.
Så fra bygd til bygd – fra by til by – fra varde til varde lyder i dag budskapet –
Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja!
Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja!
Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja!