Forum: Åpent forum

Fiskerne i Gaza blir beskutt på jobb

Dette innlegget underskrevet av Eirik Mathiesen og meg, sto i Nordlys 18.6.15.

Fiskerne i Tromsøs vennskapsby Gaza blir i stort omfang angrepet av den israelske marinen. I følge FN-organisasjonen OCHA har det vært mer enn 100 angrep på fiskere bare siden våpenhvileavtalen 26. august i fjor. Fiskere blir skadet og drept. I tillegg er en rekke fiskebåter beslaglagt eller ødelagt.

Tromsø er Norges største fiskerikommune. Norske fiskere har erfaringer fra siste krig om hvordan det var å være okkupert og bli angrepet. Det er en sammenlignbar situasjon fiskerne i Gaza nå opplever. Fisket er særdeles viktig for lokalbefolkningen som på grunn av blokaden har altfor lite mat. Angrepet på fiskerne er et angrep på gazaboernes eksistens.

Gjenoppbyggingen etter krigen i 2014 som drepte 2400 mennesker på Gazastripa er knapt kommet i gang. Hjelpen som verden lovte skulle komme har uteblitt. I tillegg skaper Israel vanskeligheter for helt normal palestinsk næringsvirksomhet. Et av punktene i våpenhvileavtalen fra 2014 var at fiskerne i Gaza har rett til å fiske i en sone ut mot seks nautiske mil fra stranden. Denne avtalen har Israel ikke etterlevd.

Fiskerne blir angrepet på åpent hav. Noen ganger får de beskjed om å forlate båten og svømme vekk. Ofte blir de beskutt. Fra 1997 har det vært åpnet ild 522 ganger, og ni fiskere er blitt drept, 47 skadet og 422 fengslet (Kilde: PCHR, og Al Mezan Center for Human Rights).

Normalt handler fiskerigrenser om at områdene nærmest kysten beskyttes, og så er det fritt fiske utenfor. Ikke slik i Gaza – der setter Israel en grense i havet som fiskerne ikke kan fiske utenfor. I Osloavtalen (1993) fikk palestinske fiskerne rett til å fiske ut til 20 nautiske mil. Siden har Israel innskrenket denne grensen; i 2002 til 12 mil, i 2008 til 6 mil og i 2009 til 3 mil (Kilde: OCHA). Det betyr imidlertid ikke at fiskerne er trygge innenfor – for også der angripes de.

Resultatet for fiskerne er at de i sonen nærmest land bare får småfisk. I praksis må man ut mot 10-11 nautiske mil for å få skikkelig fangst, noe som altså ikke lenger er mulig. Det går også ut over bestanden som utarmes fordi det bare er de yngste årsklassene som beskattes.
For 15 år siden var det 10 000 fiskere i Gaza. Nå er det 3000 igjen. Fiskerinæringen er drastisk redusert, og fiskerne og deres familier synker ned i fattigdom. Der de før hadde en normal levevei, er 95 % av fiskerne nå direkte avhengig av internasjonal nødhjelp. Det har rett og slett blitt for farlig å drive fiske.

Israel gir varierende begrunnelser for hvorfor de skyter på fiskerne. Det vanligste er påstanden om at fiskerne har vært utenfor grensene – noe som er helt usannsynlig fordi fiskerne er livredde for å miste fartøyer, blir drept, skadet eller fengslet. En annen påstand er at fiskerne driver med våpensmugling, noe som er helt urealistisk all den stund Gazastripen på bare 42 km er konstant overvåket.
Israel hevder at de har rett til å forsvare seg. Å ødelegge palestinernes fiskebåter gir ingen mening i en slik sammenheng. Gazas fiskere har aldri utgjort noen trussel mot verdens fjerde sterkeste krigsmakt. Trusselen i dette tilfelle er at Gazas befolkning langsomt er i ferd med å sulte ihjel.

For palestinerne er den aller største trusselen at de skal bli glemt. Oppmerksomhet fra omverdenen er helt avgjørende for å hindre nye overgrep – og for å bevare livsmotet. De etterlyser med rette det internasjonale samfunnets engasjement. Verden vet hva som foregår og lar det bare skje.

Tromsø har en stolt og lang tradisjon med solidaritet med det palestinske folk. Helsearbeidere, kulturarbeidere, brannfolk, forskere, lærere og mange andre yrkesgrupper har markert solidaritet med sine kolleger i Palestina. Norske fiskere kan også gjennom sine organisasjoner markere støtte ved å be våre myndigheter kreve at Israel lar Gazas fiskere utøve sitt arbeid uten å bli beskutt.

HOLT ER HELT AVGJØRENDE FOR NORDNORSK LANDBRUK

Denne interpellasjonen fremmet jeg for kommunestyret. Dessverre fikk den bare 13 stemmer og ble ikke vedtatt. AP og H vil legge ned forskningsgården og bygge boliger på denne unike landbrukstomta. Det vil være en katastrofe for arktisk landbruk. Kampen har startet! Holt må berges.

*INTERPELLASJON I KOMMUNESTYRET I TROMSØ 25.3.15. *
Gunhild Johansen, SV
Planene om å avvikle landbruksforskningen på Holt, som er den eneste teststasjonen igjen i Nord-Norge for engvekster, lanseres uten at det foreligger noe alternativ. Dette til tross for at nordnorsk landbruk er helt avhengig av at det foregår et kontinuerlig forskningsarbeid på framtidig plantematerialer og matproduksjon som er tilpasset vårt nordlige klima.
Arealene på Holt har den nødvendige kvalitet og beliggenhet til å representere klimaet som gjelder for landbruket i nord. En irreversibel nedbygging av forskningsfasiliteter samsvarer dårlig med globale klimautfordringer og sannsynlig økt behov for matproduksjon i nordlige områder. Det er også i strid med vedtatt arealpolitikk å legge den beste matjorda ut til boligbygging.
Holt har i dag en unik kombinasjon av laboratorie- og feltstudier, blant annet i samarbeid med klimalaboratoriet ved UiT – Norges Arktiske Universitet, som de er samlokalisert med. Det er altså flere fagmiljøer som blir berørt dersom Holt skulle bli lagt ned.
I tillegg er Holt et viktig opplevelsessenter for barn og unge. Mange har fått sitt første møte med matproduksjon og dyrehold gjennom 4H Læringstun sine aktiviteter opp mot barnehager, skoler og ved åpen dag. Denne virksomheten har vært støttet av Tromsø kommune i en årrekke og representerer et stort trivselselement for byens befolkning.
I stedet for å avvikle bør regjeringen styrke Holt. Planteforskning er langsiktig, og en kan vanskelig se for seg et fullgodt alternativ til den 90-årige forskningen som har foregått på Holtjordene. Utredningene som ligger til grunn for nedleggelsesvedtaket omtaler heller ikke det.
På denne bakgrunn vil Tromsø kommune be interimsstyret for det nye instituttet for bioøkonomi (NIBIO) og til slutt Landbruks – og matdepartementet om at forskningsstasjonen på Holt opprettholdes for å sikre videre landbruksforskning og landbruk i arktisk klima.

STØTTEARBEIDET FOR DE LENGEVÆRENDE ASYLBARNA I TROMSØ FORTSETTER

Hanne Stenvaag og jeg har skrevet et leserinnlegg om Støttegruppa Tromsø, som fortsetter arbeidet for lengeværende asylbarn i Tromsø.

Justisministeren har hatt det travelt med å “tømme lageret” av lengeværende asylbarn, som han selv uttrykte det. Barnefamilier og unge enslige asylsøkere sendes ut av landet i høyt tempo. Mer enn dobbelt så mange lengeværende asylbarn (med mer enn 4 års opphold i Norge) ble sendt ut i 2014 enn i 2013. Mange er sendt til Afghanistan, hvor myndighetene advarer om at det ikke er trygt. Regjeringa undersøker også mulighetene for å sende flyktninger til Eritrea, hvor FN beskriver menneskerettighetssituasjonen som “ekstremt elendig”. Det er skremmende at dette skjer i Norge.

Mens verden ikke har hatt så mange flyktninger og fordrevne siden 2. verdenskrig, skryter regjeringa av at de vil returnere 45% flere asylsøkere enn de rødgrønne. I et stadig kaldere samfunn er det dette de vil måles på i valgkampen. For å oppnå målsettingen er arvesynden gjeninnført som rettsprinsipp. Derfor blir Ahmed, 3 år sendt ut av landet på grunn av noe hans bestefar gjorde i 1999. Permanente oppholdstillatelser blir gjort usikre med et pennestrøk. Den HIV-smittede alenemora til en 5-åring sendes tilbake til Etiopia. Det spiller ingen rolle at Joshua kan se fram til en tilværelse som foreldreløs i ung alder dersom moren ikke får medisinene sine.

Fafo-rapporten «Normalitet i limbo» beskriver situasjonen for asylbarn med endelig avslag. Barna og familiene strever for å ha en så normal hverdag som mulig, samtidig som de hele tiden er forberedt på å bli tvangsreturnert. Barnepsykiater Aina Vaage, som har jobbet lenge med barn som er asylsøkere, påpeker at å være i en slik tilstand over lang tid kan være enormt skadelig for barn. De lever i en konstant usikkerhet, og de føler seg uønsket i landet de bor i. Når de sammenlikner seg med klassekamerater, er de veldig klar over alt de ikke har mulighet til å få av klær, utstyr, fritidsaktiviteter, ferier.
I Tromsø har vi lang erfaring med å engasjere oss i enkeltsaker. Vi vet mye om hva som kreves av ressurser for å prøve å ivareta rettssikkerheten til den enkelte. Den kompetansen vi har opparbeidet skal ikke gå tapt. Mens vi arbeidet med Yalda-saken, etablerte vi derfor en gruppe som ikke bare skulle være ad-hoc i forhold til én enkelt sak, men fungere som en overordnet ressursgruppe over tid. Støttegruppa Tromsø ble stiftet 1. oktober 2012. Vi er omfattet av FNs definisjon av ICNPO – International Classification of Non-profit Organisation kategori 4 og 14. Pengene som ble samlet inn til rettssaken, ble tilbakeført da saken ble vunnet. Disse pengene brukes fortløpende til å støtte andre lengeværende asylbarn.

Akkurat nå er det lite oppmerksomhet i media omkring enkeltsaker i Tromsø. Ikke alle ønsker ta den belastningen en slik eksponering kan medføre. Det betyr ikke at det ikke er saker. Flere trenger økonomisk og juridisk støtte til å få utformet en omgjøringsbegjæring. Andre trenger hjelp til å skaffe de nødvendige papirer for å oppfylle kravene om oppholdstillatelse i Norge. Utfordringene er mange og komplekse.

Heldigvis er det mange i Tromsø som bryr seg, støtter og gjør hverdagen for barna på asylmottak litt lettere. Støttegruppa ønsker, sammen med alle gode krefter, å være med på å sørge for at Tromsø fortsatt skal være et varmt og inkluderende samfunn for alle.

Grønn sentrumsutvikling

Butikkeier Hanne-Mette Olafson mener både Næringsforeninga og politikerne i byen har sviktet sentrum. Hallvard Birkeland utfordre partiene på hvilke strategier og planer vi har for å få til et merkbart løft for byens sentrum. Dette er en viktig debatt.

Det er stor tverrpolitisk enighet om at sentrum trenger et skikkelig løft. Vi har et godt utgangspunkt med at et enstemmig kommunestyre har slutta seg til Sentrumsløftet. Noen tiltak er gjennomført, andre er fortsatt på planstadiet. Jeg og mange med meg hadde gjerne sett mer gjennomføringskraft. Men det går seg sakte til med skilting, belysning, benker og lekeapparater. Utfordringen nå er om vi kan bli enige om hvordan sentrum skal utvikles videre der både arkitektur, kultur og miljø ses i en helhet og der de gode opplevelsene av byen settes i fokus, som Olafson så riktig påpeker.

Nye attraksjoner
SV har vært en pådriver for å få til Kystens Hus som nå reier seg. Vi var også veldig positiv til planene om et Nordområdemuseum. Vi har derimot kjempet mot at det skal etableres et stort kjøpesenter i Strandgatekvartalet. Vi heier ikke på Buchart-hotellet og ser heller ikke fram til at Solseilet blir bygd og kaster skygger over store deler av nabolaget.

Vi støtter initiativ som kan tilføre sentrum noe som er spesielt for Tromsø, noe som kan bli nye attraksjoner, noe som gjør at turistene får en opplevelse av å være på et unikt sted som de ikke vil glemme. Det siste sentrum trenger er flere filialer av de store kjedene. Sentrum må lokke med nisjebutikker som vi ikke finner på Langnes. Vi trenger ikke flere bygg som kles med billigste sort materiale som ikke passer inn i vårt arktiske miljø. Vi synes det er viktig å bygge videre på det som er årsaken til at Tromsø har blitt Nord-Norges største by – våre naturlige fortrinn. Derfor er vi også skeptisk til å bygge inn hele sjøfronten. Dessverre er dette i ferd med å bli en tapt kamp.

Sola gir også skygge
I byutviklingens år 2005 ble det sagt mye fornuftig om sentrum. Blant annet ble det oppsummert at de offentlige rom (torg, parker, plasser osv.) skulle fram i lyset og at de i hvert fall ikke skulle leve i evig skygge. Vi bor på nesten 70 grader nord og må ta hensyn til at sola står lavt på himmelen selv midt på sommeren, når vi planlegger nye store prosjekt. Skyggelagte torg og parker vil ikke ha mye verdi som uteområde med de sommertemperaturene vi har.

SV blir ofte feilaktig oppfattet som at vi er mot høyhus. Vi er veldig for høyhus – riktig plassert. De fleste byer har en klart definert høyhuspolitikk. Noen storbyer tillater kun ett høyt signalbygg i hver bydel. Mange hovedsteder tillater ikke høyere bygg i sentrum enn kirkespirene. Vi bør også ha en definert høyhuspolitikk i Tromsø. SV deler ikke byrådets oppfatning om at folk som bor i byen uten videre må godta at all utsikt forsvinner hvis en privat utbygger vil bygge et høyhus rett foran husene deres. Vår oppgave som politikere må være å finne gode løsninger for så mange som mulig, ikke ensidig være med på utbyggernes premisser.

Framtidas byer
For SV er det det viktigere å få bygd parkeringshus for sykler enn å etablere bilparkeringsplasser under ethvert nytt bygg. Vi har slått et slag for at Verftstomta og Skanseområdet bør være bilfritt. Vi importerer gjerne trenden som brer om seg både her i landet og i Europa for øvrig, der man tilrettelegger for bilfrie miljøbydeler med energinøytrale hus. Vårt sentrum er ikke større enn Aker Brygge og Tjuvholmen til sammen. Der har de alt det som Hanne-Mette Olafson etterlyser av gode opplevelser – kafeer, nisjebutikker, museer, båtliv, restauranter og kunstgallerier. Og det er bilfritt. Vårt kompakte sentrum er et godt utgangspunkt for å bli bilfritt. Det gir masse nye muligheter for aktiviteter for både voksne og barn.

For det viser seg at hvis man gjør et område bilfritt, øker både besøkstallene og handelen. Opplevelsen av handleturen i bygatene og kosen ved å sitte på en uterestaurant blir bedre uten eksos. Tromsø kommune er med i et spennende prosjekt som den rødgrønne regjeringa initierte kalt Framtidas byer – byer med lavest mulig klimagassutslipp og godt bymiljø. Det er viktig å knytte samarbeidet innenfor Framtidens byer til de overordnede strategiene for byutvikling: areal- og transport, energi, forbruksmønster, avfall og tilpasning til klimaendringer. Tromsø har en rekke prosjekter innen alle disse innsatsområdene. Dette er helt i tråd med SVs prioriteringer for en grønn, bærekraftig byutvikling.

Skansen
Noe av det vi vil bli dømt på i ettertid er om vi klarer å ta vare på det i europeisk sammenheng helt unike området på Skansen. Samtidig som vi bygger nytt, må vi ta vare på historia. Det er nå det avgjøres. Utbyggingen av Verftstomta kan utformes slik at Skansen blir løftet fram – eller det kan frata området sitt historiske uttrykket som middelaldersk forsvarsverk. SV mener at Tromsø kommune burde gå inn og støtte prosjektet Gamlebyen Skansen økonomisk for å sikre at området får den oppmerksomheten det bør ha.

Politikernes rolle
I dag blir mye av byutviklingen formet av private planforslag. Derfor er det spesielt viktig at vi har en overordna strategisk plan som sier noe om retningen byen skal utvikle seg i, og at vi holder stikk ved den planen når forslagene kommer. Tromsø har dessverre et byråd som er lite kritisk til det meste som kommer av private planforslag uansett om det harmonerer med overordna planer eller ikke. Dette problemet forsterkes ved at kommunestyrets organer ikke får planene til behandling før alle rundene med høringer, merknader og forhandlinger om eventuelle innsigelser er fullført. Vi har kort og godt null innflytelse på prosessen. Det fratar oss muligheten til å føre en byutviklingspolitikk som gjenspeiler andre vyer for Tromsø enn det som kommer fra private eiendomsutviklere og Frp-byråd Alvarstein. Mulighetsrommet er så mye, mye større.

NOEN FORHÅPENTLIGVIS OPPKLARENDE ORD OM EN IKKE HELT FERDIG NOMINASJONSPROSESS I TROMSØ SV

Mange lurer på hva som har skjedd med nominasjonen i Tromsø SV foran kommunevalget til neste år. Har partiet hatt et hemmelig nominasjonsmøte som medlemmene ikke har fått vite om?

Prosessen kunne helt klart ha vært ryddigere. Det får vi som sitter i styret i Tromsø SV ta på vår kappe. Fristen for å komme med forslag til hvem som skal stå på lista går faktisk ikke ut før 1. desember 2014. Inntil da er det fritt fram for medlemmer i Tromsø SV til å komme med hvem de vil skal stå på de forskjellige plassene, også topplassene. Det er altså ikke bare de navnene som står på det foreløpige utkastet til nominasjonskomiteen man kan ha meninger om. Man står helt fritt til å foreslå andre navn.

Etter at denne fristen er utløpt, skal nominasjonskomiteen gi sin endelige innstilling til nominasjonsmøtet. Det kan selvsagt også komme benkeforslag på selve nominasjonsmøtet, som er satt til 24. januar 2015. Inntil da vil det forhåpentligvis være debatt om hvem som fortjener de forskjellige plassene på denne ærefulle lista!

UAKSEPTABELT AT MADS GILBERT NEKTES INNREISE TIL ISRAEL OG GAZA

Denne interpellasjonen har jeg sendt inn i dag:

Tromsølegen Mads Gilbert nektes adgang til Israel fordi han etter deres vurdering er en fare for landets sikkerhet. Gilbert har i flere år rapportert hva han som lege ved Shifa-sykehuset i Gaza, med egne øyne har sett av grusomheter innbyggerne i vår vennskapsby er blitt utsatt for. Gilbert har, sammen med sin legekollega Erik Fosse, vært blant de viktigste stemmene fra Gaza de siste årene. Det er denne øyenvitneskildringen Israel vil ha slutt på. Dette er meget illevarslende med tanke på gazaboernes kritisk vanskelige situasjon.

Israelske myndigheter vil ikke si hva det er som utgjør sikkerhetsrisikoen ved at han får reise til Gaza. De stempler det som sikkerhetsinformasjon. Det i seg selv er meget spesielt. Norske utenriksmyndigheter har gjennom den norske ambassaden og statssekretær vært krystallklare på at Norge ikke aksepterer utestengingen av Gilbert og krevd at reiseforbudet heves. UNN-direktøren har tilskrevet helse- og omsorgsministeren med krav om at Gilbert gis fritt leide til Gaza for å fortsette samarbeidsprosjektene UNN har med helsemyndighetene i Gaza og hans medisinske arbeid.

Gilberts våpen er stetoskop, fotoapparat og god kjennskap til hvordan man kan kommunisere et budskap. Dette er sterke våpen i kampen for menneskerettigheter og demokrati. At et land som liker å framstille seg som et vestlig demokrati, vil nekte en person å bruke sin ytringsfrihet til å fortelle sannheten – uansett hvor ubehagelig den er, er fullstendig uakseptabelt.

For hver krig Israel fører mot det innesperrede folket i Gaza, øker presset om boikott av Israel og stadig flere land anerkjenner Palestina som egen stat. Dette er en utvikling som ikke vil stoppe uten at krigshandlingene stoppes.

*Forslag til vedtak:

Tromsø by er vennskapsby med Gaza by. Vi kan ikke akseptere at Tromsø-lege Mads Gilbert blir nektet innreise til Israel fordi israelske myndigheter uten dokumentasjon og begrunnelse har stemplet ham som en sikkerhetsrisiko. Vi ber regjeringa ved utenriksministeren om å fortsette og forsterke dialogen med israelske myndigheter for å få opphevet vedtaket.
*

TANNLØST BUDSJETT UTEN EVNE TIL BEGEISTRING

Da den blåblå regjeringa la fram sitt forslag til statsbudsjett i høst, var det helt klart hvem som var vinnerne og hvem som var taperne. De søkkrike ville bli enda rikere på bekostning av de fattigste i landet. Når byrådet i Tromsø legger frem sitt forslag til budsjett for 2015, er det bare taperne som trer tydelig fram. Hvem er det de egentlig har tenkt å begeistre? Det er tross alt valgår i 2015!

Skole og barnefamiliene rammes hardt
Det kan i hvertfall ikke være barnefamiliene. De vil få merkbart større utgifter neste år. Barnehagesatsene øker med over 7 %. For tredje barn økes satsen med hele 77,9 %! Det er ikke mange kronene kommunen får inn på familier med tre eller flere barn i barnehage, men for den enkelte familie kommer det til å svi kraftig.

Tromsøskolen må gå på sparebluss enda et år. I 2013 kuttet byrådet skolen med 9 mill i forhold til 2012, i 2014 reverserte de halvparten og det er det som nå skal videreføres i 2015. Altså en reell nedstyring. Byrådet mener dette ikke er noe problem siden skolene er så flinke til å holde budsjettrammene. Man kan mistenke byrådet for ikke å lese avisene der elever og lærere forteller om en hverdag preget av mangel på læremateriell og lærere som kompenserer ved å betale av egen lommebok. Det er også lagt inn en besparelse på 5 mill på strukturendringer i skole uten at de sier hva som skal legges ned. Det virker som om man bare har lagt inn forslaget for å få budsjettet i balanse.

Når det gjelder investering i skole, merker vi oss at Brensholmen skole er skjøvet ut til 2017, til tross for at byrådet så sent som i februar i år lovte at den skulle stå ferdig til neste år.

Ingen god løsning på boligkrisa
Byrådet skal ut på markedet og kjøpe hus. For 33 millioner skal de avhjelpe boligkrisen for de vanskeligstilte. Det er på høy tid de innser sitt ansvar, men løsningen de har funnet vil skape like mange problemer som det løser. For det første blir det mye dyrere å kjøpe enn å bygge selv. For det andre er behovet mye større enn de 10-15 boligene pr år de vil få kjøpt. For det tredje har Tromsø generelt altfor lite boliger for tida. Byrådets politikk vil gjøre boligmarkedet enda trangere for alle.

Ingen jubel på rådhuset eller Fagrent
De ansatte i kommunen har ingen grunn til å føle seg verdsatt. For å spare skarve 4.8 mill skal byrådet fjerne seniordagene for de over 60. Begrunnelsen er at folk står lenger i jobb og er sprekere enn før. Byrådet har ikke tenkt at kanskje de klarer å stå lenger i jobb fordi det er lagt til rette for det, blant annet med noen ekstra fridager i året?

Byrådet skal spare 4 millioner kroner på Fagrent. Det betyr i klartekst at renholderne mister pensjonsrettighetene som kommunalt ansatte. Mange andre kommunalt ansatte skal erstattes av digitale verktøy. Opp mot 100 ansatte i stabs- og støttefunksjoner skal enten sies opp eller ikke erstattes ved ledighet. Også her kan man mistenke byrådet for å drive budsjettriksing. Det blir ikke billigere å leie inn kompetanse på kvalitetssikring, utviklingsarbeid og støttefunksjoner som IKT, enn å ha denne kompetansen i egne rekker.

Miljøprofil med humoristisk snert
Byrådet har vært kreative når det gjelder å ta vare på miljøet vårt. De skal kreve grønn parkeringsavgift på kommunale tomter. Ved å innføre parkeringsavgift utenfor arbeidsplassene skal de ansatte i kommunen oppmuntres til å bruke kollektivtransport. Det må man si er et kvantesprang for miljøet. Eller var det kanskje et tiltak for å skvise de ansatte for noen kroner ekstra til i kommunekassa?

Tar pause fra det internasjonale
Den eneste internasjonal rådgiverstillingen i kommunen skal holdes vakant i ett år. Vennskapsbyprosjektet med Gaza skal avsluttes. Det er et forferdelig dårlig signal å gi til innbyggerne i vår vennskapsby Gaza i en tid der de kjemper for å overleve en altomfattende blokade. Så mye for det internasjonale, varme og inkluderende Tromsø! Byrådet vil at vi skal være oss selv nok.

Eiendomsskattens forbannelse
Det er vanskelig å se at boligeierne vil hoppe i taket av glede over at eiendomsskatten settes ned fra 3.2 til 3 promille. Det utgjør i overkant av 5 mill kroner fordelt på alle oss som eier bolig, mao. 3-4 hundrelapper i året for en gjennomsnittlig boligeier. Det kan ikke være lett å presentere et så puslete forslag for partier som proklamerte at eiendomsskatten skulle fjernes helt i løpet av denne perioden. Istedet for å gjennomføre valgløftene sine, har Frp fått en bitteliten sutteklut.

Det blåblå utstillingsvinduet
Etter tre år legger altså byrådet fram sitt siste budsjett for perioden. Det er dette de skal vinne valget på. Nå skulle resultatet av en periode med gjennomføringsdyktige politikere som virkelig skulle rydde vei i vellinga og skape et skinnende utstillingsvindu for borgerlig politikk, vises. Og hvis de fikk den regjeringa de ønsket seg, var det ikke måte på hvor flott alt skulle bli. Nå ser vi resultatet. Sannheten er at byrådet i Tromsø har fått begrederlig lite drahjelp fra sine egne i regjering. Kommunesektoren får etter SVs mening 5 milliarder for lite i 2015 til å klare sine oppgaver.

Hele denne perioden har byrådet solt seg i glansen av de virkelig store investeringene de skulle gjennomføre, som badeland og Otium. Mot slutten av deres tid ved makten ser vi at alle store investeringer skyves ut til neste periode. Utstillingsvinduet har rullegardinene nede.

EN MILLIARD TIL SYKKEL

Sykkel den store taperen i regjeringas forslag til statsbudsjett, med et kutt på om lag 50 mill kr. Regjeringa vil bruke skarve 386 mill. kroner i statlige midler til å bygge sykkelveier på riksveiene. Det er en reell nedgang fra 2014. I tillegg foreslår de 10 mill kr i en støtterordning for kommunal og fylkeskommunal satsing på gang- og sykkelvei, der det forutsettes 50 pst. egenfinansiering.

SV er svært positive til støtteordningen, men å bevilge 10 mill kr gir ingen mening. SV foreslår derfor å øke bevilgningene til sykkelveier på statsbudsjettet, slik at man til sammen får en sykkelmilliard. Vi vil øke støtteordningen for kommuner og fylkeskommuner med 190 mill, og øker satsingen på sykkelveier på riksveiene med 414 mill kr. Mens andre land er er kommet langt med å bygge ut egne sykkelveinett, setter vår regjering på bremsene og skal bruke tid til å finne ut hvordan man skal kunne bruke mindre penger på sykkelveier.

Økningen i sykkelbruken er positiv for miljøet og folkehelsa, i tillegg til mange andre positive følgeeffekter som mindre eksos og mindre farlig veistøv. Men samtidig som stadig flere bruker sykkel til jobb, skole og andre aktiviteter, øker kravet om bedre framkommelighet, bedre sikkerhet og bedre parkeringsmuligheter. Når vi også ser at belønningsordningen for kollektivtrafikk ikke får noe løft i årets statsbudsjett, er det et alvorlig tilbakeslag spesielt for byområdene i Norge. Det er også i strid med lovnadene i nasjonal transportplan. Også her mener SV at posten må økes til 1 mrd, fra regjeringas forslag på 300 mill.

EN ANNEN VISJON FOR NORD-NORGE

Det finnes en annen virkelighetsbeskrivelse og visjon for Nord-Norge enn den som kom fram på Agenda Nord-konferansen i Tromsø nylig. Det er virkeligheten til vanlige folk som jobber og lever her nord, og det er visjonene til de som vil at utviklingen skal skje på nordnorske premisser. De som mener vi må satse videre på bærekraftige løsninger, fornybare ressurser og beholde nordnorsk eierskap og styring over fremtiden til egen landsdel.

Forskjellig verdisyn
At næringslivstopper, både norske og utenlandske, lenge har presset på for å få tilgang til våre rike naturressurser, er ingen hemmelighet. De snakker varmt om de enorme mulighetene for vekst som finnes her oppe i nord. I det perspektivet har de interesse av å tegne et bilde av en landsdel i tilbakegang og stagnasjon som må reddes fra mørke og fortapelse. Det som gjør Nord-Norge til det foretrukne stedet for mange av oss, har ingen verdi. Bare det som kan selges teller. Slik kan de få seg til å si at 98 % av landområdene her er uutnyttet!

Dette er et vrengebilde av virkeligheten. Sannheten er at de siste ti åra har veksten i investeringer og lønnsnivå vært høyere i Nord-Norge enn nasjonalt, selv om veksten i sysselsettinga henger noe etter. Bedriftene tjener penger, og vi har velferd i verdensklasse.

Ja til Nord-Norge
Forut for stortingsvalget i fjor inngikk SV i Nord-Norge en kontrakt med velgerne om hvordan vi vil påvirke utviklingen av landsdelen – et Ja til Nord-Norge. Vi vil satse på det store potensiale for vekst vi har innenfor marine næringer, reiseliv, forskning og teknologiutvikling. Vi vil satse på næringer vi kan leve av i generasjoner framover. I motsetning til deltakerne på Agenda-konferansen der 74 % vil ha boring etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen om konsekvensutredningen er positiv, vil vi aldri akseptere å åpne verken Lofoten, Vesterålen eller Senja for oljevirksomhet. Oljen er ikke del av løsningen verken for miljø eller framtidige arbeidsplasser uansett hvor ofte det blir gjentatt. Men miljø var jo ikke et tema på konferansen.

Ikke til salgs
82 % av deltakerne på Agenda Nord er positiv til at mer utenlandsk kapital kan investeres i Nord-Norge. Vi bør være stolt over at internasjonale selskaper vil kjøpe våre virksomheter og investere penger i bedrifter her i nord, er omkvedet. Ja, det er en kjennsgjerning at Nord-Norge er rik på naturressurser og muligheter, men har dårlig tilgang på kapital. En av grunnene er at vi allerede i stor grad er filialisert gjennom oppkjøp. Løsningen kan ikke være å videreføre en slik politikk.

SV’s svar er det motsatte – vil vil styrke nordnorsk eierskap og utviklingskraft, heller enn å selge oss ut. Vi har tatt til orde for å etablere et investeringsfond for Nord-Norge på 10 mrd. Fondet skal særlig bidra til å utvikle landsdelens marine næringer, reiseliv, fornybar energi og miljøteknologi. Hvorfor skal vi applaudere at verdiskapningen basert på våre rike naturressurser skal gå til store utenlandske investorer istedet for å pløyes tilbake til de nordnorske lokalsamfunnene? Penger som kan brukes gang på gang er bedre enn engangspenger vi får ved å selge oss ut.

Veivalg i nord
Parallelt med kampen for kontroll over våre naturressurser, vil høyresida tvinge kommuner til å slå seg sammen. Et stort flertall av Agendadeltakerne (68 %) mener 40 kommuner i Nord-Norge vil være et passende antall. En drøy halvering av antall kommuner vil bety en svekkelse av lokaldemokratiet. Faktum er at lokale politiske krefter har kjempet en iherdig kamp mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, gruvedrift på Finnmarksvidda og at livet i fjorder som ikke egner seg for lakseoppdrett skal bli ødelagt av forurensning. Kanskje vi trenger flere kommuner – ikke færre?

Formålet med Agenda Nord-konferansen var å samle Nord-Norge til å diskutere et felles veivalg for framtida. De har lyktes med å skape debatt og det er bra. For vi står helt klart foran et viktig veivalg i nord. Kampen om ressursene er i full gang. Nå har eliten fått sagt sitt. Vi i SV vil bidra til at veivalget skal dreie seg om hva som tjener Nord-Norges interesser best. Det gode liv leves jo her! Vi har et hav av muligheter for framtida, ikke bare i ei næring, men i et mangfold av næringer.

Demokratiets avmakt

Dette innlegget hadde jeg i byens aviser denne uka:

“Ved innføringen av byparlamentarisme ble det gradvis bygget opp et system med
politiske sekretærer til byrådene som fikk en særdeles topptung profil i toppen av
rådhuset. I stedet for å rådføre seg med bystyret og dets medlemmer, ble det i det
topptunge rådgiverveldet i rådhuset planlagt og bestemt ting som bystyregruppen fikk
lov til å strø sand på.”
Dette er ikke lekkasjer fra gruppa som skal evaluere parlamentarismen i Tromsø. Sitatet
og tittelen er hentet fra et leserinnlegg i siste Kommunal Rapport, skrevet av tidligere
lokal høyrepolitiker Jens Lorentzen i Bergen. Siden innføringen av byparlamentarisme
for 12 år siden, har demokratiet vært i en forvitringsprosess og er i ferd med å råtne
på rot. De politiske prosessene er flyttet fra formannskap og kommunestyre til byrådet
og alle dets rådgivere. Dette skinnparlamentariske systemet har forlengst utmanøvrert
bystyret og gjort kommunepolitikk likegyldig for de aller fleste. Tidligere var det en viss
prestisje ved å være folkevalgt. Man fikk både økt innsikt og innflytelse i de politiske
sakene. Nå er dette erstattet med avmakt, skriver han.
I Tromsø har vi hatt kommunal parlamentarisme i 3 år. Tromsømodellen er en
ekstremvariant av det man har i Oslo og Bergen. I Tromsø har byrådet alle ressurser til
sin rådighet, og de har skaffet seg utstrakte fullmakter. Mens Lorentzen sier at det er et
demokratisk problem at det er blitt vanskelig å se forskjell på administrasjon og byråd
i Bergen, er de i Tromsø blitt ett. Alt som kommer ut fra etasjene i rådhuset er byrådets
vurderinger og byrådets innstilling. Om de faglige vurderingene sier noe annet enn
høyresidas syn, får ikke verken vi politikere eller befolkningen vite om det.
Også i Oslo kommer det nå sterk kritikk mot systemet. Garvede Ap-politikere som Gro
Balas og Bernt Bull mener det er svært uheldig at så mye makt blir konsentrert på så
få personer. De beskriver en maktarroganse i byrådet som vi kjenner godt igjen fra
Tromsø. De lukkede beslutningsprosessene gjør at de som fatter vedtakene sitter på all
informasjon.
H, V og Frp, som utgjør en bekvem majoritet for alle byrådets forslag, ser det som
sin viktigste oppgave å geniforklare alt som kommer fra byrådet. Det stilles ingen
kritiske spørsmål. Opposisjonens forslag blir systematisk stemt ned i kommunestyret.
Vedtakene blir nesten uten unntak gjort med 25 mot 18 stemmer. Det foregår aldri noen
prosess i forkant med sikte på å få til omforente forslag som er bredt politisk forankret.
Demokratiet i Tromsø har forvitret fullstendig. Vi trengte ikke 12 år – vi har klart det på
bare 3.
Dette systemet har kostet innbyggerne i Tromsø over 50 millioner kroner hittil. Vi
kunne kjøpt mange blyanter og lærebøker til skoleelevene for disse pengene. SV vil
avvikle parlamentarismen allerede fra 2016. Vi ser ingen grunn til å videreføre et
topptungt system som fremmer demokratisk avmakt. Ved et annet politisk flertall etter
neste valg er dette fullt mulig.

Byråd uten peiling

Finansbyråd Anne Berit Figenschau lover at ingen av renholderne i Fagrent vil miste sin pensjon, uansett hvilken organisasjonsform renholdstjenesten får i framtida. Du må ha meg unnskyldt finansbyråd, men her lover du mer enn du kan holde! Du kan umulig ha satt deg inn i problemstillingen.

Det er stor forskjell på pensjonsordningene i privat og offentlig sektor. Det er derfor kommunen kan spare penger på å privatisere renholdet. De pengene kommunen sparer, taper renholderne hver eneste dag etter at de har gått av med pensjon så lenge de lever. De er de som vil betale din såkalte modernisering av kommunen.

Pensjon er utsatt lønn
Renholderne har i dag offentlig tjenestepensjonsordning (OTP), som er en ytelsesbasert ordning med 30 års opptjening. Når de har full opptjening, vil de få pensjon tilsvarende 66 % av lønna. Dersom Fagrent forblir en resultatenhet innen kommunen eller omdannes til et kommunalt foretak, vil renholderne få beholde fulle pensjonsrettigheter. Det er dersom du “moderniserer” dem til et AS eller konkurranseutsetter renholdet til private selskap at forskjellene oppstår.

Særaldersgrensen blir borte
Jeg vil ta for meg noen av forskjellene. I OTP har renholderne særaldersgrense på 65 år. Den blir borte ved overgang til private ordninger. Mange private ordninger har aldersgrense 70 år. Tapet av særaldersgrensen betyr at de må jobbe opptil 5 år lengre før de kan ta ut pensjon. Du kan jo regne selv hvor mye de taper hvert år de må jobbe ut over 65 år.

Mister retten til AFP
AFP er et annet viktig element. For å komme inn under AFP i de private ordningene, må man ha jobbet i bedriften i 7 av de siste 9 årene. Det betyr at alle renholdere i Fagrent som har fylt 55 år, mister retten til å gå av med AFP. Tapet kan utgjøre opptil en million kroner for enkelte.

Ingen uførepensjon
Ikke alle private tjenestepensjonsordninger har uføreytelser og barnepensjon. Det er kun alderspensjon som er obligatorisk i private tjenestepensjonsordninger. Man tas ikke opp i private pensjonsordninger dersom man ikke er fullt arbeidsfør. For en som er delvis ufør, vil det få store konsekvenser å bytte fra offentlig til privat sektor.

Ingen overføringsavtale
Som om ikke dette er nok, vil den pensjonen renholderne har opptjent i kommunen bli gjort om fra 30-deler til 40-deler. De fleste private ordningene har samme opptjeningstid som Folketrygden – altså 40 år. En renholder som blir overført til en privat ordning og har 25 års opptjening i kommunen, vil få sin oppsatte pensjon omregnet fra 25/30 til 25/40. Dette skjer fordi det ikke finnes en overføringsavtale mellom offentlig og privat pensjon. Enkel brøkregning viser at her ligger et stort tapspotensiale.

Skal synliggjøre ditt pensjonstap
I vårens tariffoppgjør avtalte Fagforbundet og KS at kommunene skal kartlegge konsekvenser for ansattes AFP- og pensjonsvilkår før de legger tjenester ut på anbud. Finansbyråden bør få noen som kan pensjon til å regne på dette i god tid før hun legger Fagrent ut på anbud eller gjøres om til AS.

Moderne å kutte rettigheter?
Dette føyer seg inn i rekken av forsøk fra byrådets side på å gjøre lure ting. Denne gangen er det renholderne de vil lure. Dette er høyrepolitikk på sitt aller verste. Modernisering kaller de det. Merkelig at Høyre synes det er moderne å snylte på renholderne. Jeg hadde håpet det var helt avlegs.

SYRIA OG VÅR ÆRE

Onsdag skal Tromsø kommunestyre behandle en interpellasjon om en storbydugnad for de syriske flyktningene. Her er et leserinnlegg jeg har hatt om saken.

Regjeringa har sagt nei til 123 av de 1000 kvoteflyktningene fra Syria som FNs høykommisær for flyktninger har bedt oss om å ta imot. Årsaken er at en eller flere i disse familiene har behov for medisinsk oppfølging. Det dreier seg både om medfødte fysiske funksjonshemminger og krigsskader/traumer. Ifølge regjeringa har ikke norske kommuner kapasitet til å motta disse menneskene. Det er SV dypt uenig i.

Verden står overfor en flyktningekatastrofe som vi må tilbake til 2. verdenskrig for å finne paralleller til. I denne situasjonen blir vår humanitet satt på prøve. Mange sier at vi hjelper flyktningene bedre ved å sende penger og hjelp der de befinner seg nå. Det gjelder i mange tilfeller, men ikke for den gruppen vi nå snakker om.

Nabolandene til Syria tar hovedansvaret for de syriske flyktninger. I Libanon for eksempel, utgjør snart hver tredje innbygger en syrisk flyktning. De lever under ekstremt vanskelige forhold både med hensyn til bolig, hygiene, vann og mat. For ikke å snakke om medisinsk hjelp. Det samme gjelder for Tyrkia, der de 123 vi er bedt om å ta vare på, bor i overbefolkede flyktningeleire. Dette er land som ikke kan finsikte hvem de vil ta imot ut fra et integreringshensyn. De er tett på krigens redsler.

Sverige praktiserer den åpne dørs politikk og gir alle syriske flyktninger som kommer til landet permanent oppholdstillatelse. Den borgerlige regjeringa nevner ikke at det koster det svenske samfunnet penger. De spør ikke om hvem som vil bli lettest å integrere. De imøtekommer flyktningenes behov. Ære være dem for å ta sin del av ansvaret som nå påligger verdenssamfunnet.

SV i byene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø mener vi i Norge ikke kan være bekjent av at vi bare vil ta imot de friskeste av de som har klart å flykte. Det står ikke på penger. Det handler om pengesummer som knapt kan spores i vårt olja statsbudsjett. Derfor har vi tatt initiativ til en storbydugnad for de 123 syriske flyktningene. Vi mener Norge ikke kan være bekjent av at vi – som kan skryte av at vi er verdens rikeste land – skal opptre som om vi også er verdens kjipeste land.

Dette er en æressak. Det handler om humanisme. I neste uke skal kommunestyret behandle interpellasjonen der budskapet er en klar appell til regjeringa om å snu i spørsmålet om de 123 syriske flyktningene, og der Tromsø sier at vi – i likhet med de andre store byene i Norge – skal ta vår lille andel av disse flyktningene. Jeg håper og tror at det varme, inkluderende Tromsø vil være med på en slik dugnad i humanismens og solidaritetens ånd.

Annonse